Bolivia, verdens hoeyeste

Til Knut. Vi startet turen vaar i Bolivia med aa besoeke en av verdens hoeyest belliggende innsjoer, Lake Titicaca. Vi tok ferja over fra Copacabana, stranda som Rios Copacabana er oppkalt etter (faktisk!), til en bitteliten oey midt i sjoen med masse trapper. Paa veien dit klarte vi foerst aa knuse en flaske Pisco fra Peru og holt paa aa bli stoppa paa grensa paa grunn av piscospor gjennom hele grenseovergangen, for ikke aa snakke om alle klaerne i sekken. Istedet for aa sende oss tilbake til Peru med all piscoen vaar gav vakta oss bare faerre dager i Bolivia, saa saann skjedde det at vi plutselig hadde ganske daarlig tid. Dermed dro vi saa raskt som mulig fra Copacabana til La Paz, en av verdens hoeyest beliggende hovedstader. Men foerst provde vi soett popcorn som saa ut som hvitt hjemmelagd baconsnacks lagret i gigantiske baereposer, kjoepte en milliard fingerdukker merkelig nok ogsaa laget i gigantiske baereposer, proevde boliviansk vin som smakte som om den var lagret i gigantiske baereposer og kjoepte gigantiske beareposer til aa pakke inn klaerne i sekken i tilfelle flere uhell.

Fine fingerdukker

Slik kom bussene seg over titicacasjoen uten bru

Selv om vi hadde skikkelig daarlig tid ble vi vaerende lenge i La Paz. Vi Kjoerte verdens farligste vei paa sykkel, vi gikk for aa se Cholitaer sloss (Cholitaer er damene i Bolivia kledd i tradisjonelle klaer med strutteskjoert, fletter og bowlerhatt og ja, det hoeres like morsomt ut som det er), besoekte det beroemte fengselet og ble vaerende der inne i seks timer, saa England - Croatia i cella til en av de innsatte, besoekte utallige nattklubber, spiste indisk paa en av verdens hoeyest beliggende indiske restauranter, laerte aa helle oel paa nytt (proev det paa over firetusen meter, du), var litt nervoese for borgerkrig, saa demonstrasjonstog og fikk paa et punkt beskjed om at alle grenseoverganger og flyplasser var stengt, spiste lamabiff, gikk paa markeder og lagde utallige planer som vi ikke gjennomfoerte.

Cholitawrestling

Sykling paa verdens farligste veg

Derfor er veien farlig

Paa grunn av alle uroligehetene kom vi oss hverken til jungelen paa grunn av stengte flyplasser eller til Sta Cruz som var hjertet av opproeret slik vi hadde tenkt. Vi fant ut at det var best aa komme seg ut av landet, og da vi en vakker dag klarte aa rive oss loes fra La Paz, begynte vi aa bevegetoss sakte men sikkert mot grensa til Argentina.

Foerste stopp var Potosi og gruvene. Vi ankom tidlig om morgenen og dro allerede samme dag for aa besoeke gruvene. Foer vi fikk lov til aa bevege oss inn i en av verdens hoeyest belligende gruver, maatte vi paa gruvemarkedet for aa kjoepe alle noedvendigheter. Noedvendighetene var Dynamitt, veker og nitroglyserin for en kraftigere eksplosjon, pluss en hel masse cocablader og sprit til gruvearbeiderne. Etter aa ha faatt paa oss verneutstyr i form av regntoey, hjelm, gummistoevler bandana foran munnen og lykt bar det i vei inn i gruvene. Vi fikk beskjed om ikke aa ta for mye paa veggene og holde bandanaen over munnen saa mye som mulig. I nivaa 1 var gangene ganske breie, og det gikk lett aa huke seg ned aa foelge etter den lille bolivianeren foran, men jo lenger inn og lenger ned vi kom, jo vaerre ble det. Etter aa ha krabbet og til og med ligget paa magen og dratt oss frem kom vi til et rom hvor de tilbad djevelen. Der var det skikkelig med lys og ikke saa varmt som i gangene. I taket var det fult med nydelige krystaller som viste seg aa vaere krystallisert asbest (!) og varmen kom fordi oksygenen reagerte med all asbesten i lufta. Litt skremte gikk vi ut i varmen igjen og lette oss frem til en gjeng gruvearbeidere som ville ha litt sprit og dynamitt foer vi fortet oss ut i ren luft igjen. Ute laerte de oss aa lage vaare egne dynamittballer og tok bilde av oss med brennende veike foer guiden vaar loep som en gal ut paa et jorde og paelma dynamitten saa langt han kunne. Smellet var helt sinnsykt. En veldig syk opplevelse og tankene gaar til de som maa jobbe i gruvene hver dag.

Oss fullt utstyrt til aa besoeke gruvene

Djevelen selv

Trangt

M med paatent dynamitt

Det andre stoppet paa reisa var Uyuni og saltoerkenen. Mil paa mil med salt saa langt oyet kan se. Vi saa ogsaa en skog av stein, groenne, roede blaa og hvite innsjoer, rare dyr som kanin med ekornhale og slekninger av lama pluss flamingoer, geisirer og varme kilder, og det var iskaldt om natta og glovarmt om dagen og alt var en av verdens hoeyeste et eller annet. Vi lar bildene tale for seg selv.

Salt

Kristian og Marthine som sloss

Flamingoer i bakgrunnen

Den tredje og siste stoppen var i Tupiza. Vi leide hester og fulgte i Butch Kassidy og Sundance Kid sine fotspor ut i den bolivianske praerien. Det var oel og poker, ville hester i full gallopp, dueller og boenner paa boks, steikende varme, stoev og milevis til naermeste vannhull. Men vi klarte det etter aa ha temt hestene vaare, brukt naturens utedoer og laert oss aa forsvare oss mot all slags fiender. Vi fulgte togskinnene og siktet mot sol gaar ned, krysset ville elver og sov hos snille landsbykoner. Vi fikk den karakteristiske hjulbeinte gangen og begynte aa roeyke. Rett og slett, vi erobret Tupiza, la naturen under oss og saa verden med nye oeyne, the cowboy way!

Siesta

Toeffere enn toget

Peru

Etter flere måneder som for slappe og travle til å skrive på bloggen, kommer nå en heidundranes oppdatering på både Peru og Bolivia på rappen. Vi er altså hverken døde, slått opp, hjemme igjen, i fengsel, kidnappet eller på sykehus. Vi er friske og raske og blide som aldri før.

First things first...

Siden vi ikke har skrevet noe siden galapagos, så er alt som hendte i Equador etter det litt utdatert. Vi kan allikevel liste at vi gjorde ting som å padle, se på hvaler, feire bursdag i hippielandsby, bli frastjålet kameraet, se på aktiv vulkan spise ceviche og kjøre firhjulinger. Bare sånn for å skryte litt.. Så actionfylt som bare det, men vi velger heller å fortelle litt om Peru. (etter noeen bilder)




Vi ankom Lima etter trettien timer i buss med seter som på hvilken som helst tid kunne bestemme seg for kjapt å gå fra liggende og behagelig stilling til nitti graders vinkel. Dette skjedde så kjapt at det ble en katapulteffekt og den uheldige i setet ble kastet hardt inni stolryggen foran seg. Hersens løfter om cama.. Lima var ikke spesiell eller interessant, men den hadde cheeseburgere, kino og kjøpesentre, noe som var midt i blinken for oss akkurt da.

Etter all shoppinga bestemte vi oss for å gjøre som de rike peruvianerne gjør og reiste ut til en liten oase midt inni ørkenen. Oasen så ut som de gjør på tegnefilm og hostellet vi lå på var fra førtitallet både på godt og vondt. Som rikmanns ferieaktivitet tok vi en boogieride ut i ørkenen for å prøve sandbrett-kjøring. Bilturen på full guffe var morsommere enn selve brettkjøringen som viste seg å være forbausende vanskelig. Vi fikk sand på plasser vi ikke visste fantes men ble mestere på brettet etter hvert og fant ut at hvis man ville ha fart, så lønte det seg å legge seg på magen og la det stå til. Gøy var det i alle fall!












For oss var Cuzco og Machu Piccu neste stopp på veien. Vi hadde booket en fire dagers tur på den mest turistifiserete av alle turer, inca trail, og vi hadde hørt at halvparten måtte snu pga høydesyke eller høydeskrekk. Vi bestilte derfor egen bærer slik at vi ikke skulle dø av utmattelse. Til gruppa vår på elleve hadde vi tjue bærere som løp i forveien med minst tjue kilo hver på ryggen for å ha teltet og maten klar til oss.












Dag en var den enkleste med lett stigning mesteparten av veien, og vi gikk ikke i mer enn fire- fem timer. Dag to skulle vi klatre to pass, det høyeste på nesten fem tusen meter og vi gikk i elleve timer til sammen. På toppen av passene hadde vi utsikt over hele Peru og naturen var helt fantastisk. Dag tre gikk vi fra høyfjell til regnskog forbi massevis av eksotiske blomster og insekter (!) og la oss tidlig for å være først gjennom portene til Machu Piccu, noe vi selvfølgelig var.












Vi kom frem tidlig neste morgen etter å ha spist frokost i passkontrollen og så løpt hele veien til selve ruinene. Vi begynte i mørket klokka fire på natta og så soloppgangen over Machu Piccu. Priceless. Etter å ha traska rundt i ruinene i noen timer klatra vi opp Huayna Piccu, toppen en kan se ruvende over byen. Det var der Kristian nesten falt ned flere hundre meter som en ser på bildet under, men han ble heldigvis reddet av en forbipasserende. Stien opp besto bare av pittesmå trappetrinn som på toppen var helt uten gelender, men finere utsikt skal en lete lenge etter.













Det var en helt fantastisk tur, fysisk krevende men en helt utrolig fine omgivelser i form av forskjellige microklimaer hver dag og incaruiner over alt. Takk til agua de flores, cocateeea om morgenen i teltet, teip og turstav. På bildene over ser en byen i bakgrunnen. Hvis dere enda ikke er fornøyde, har vi 806 bilder til hvis dere vil se når vi kommer hjem!










kommer om bolivia snart...

Galapagos Dykking

Etter cruiset var vi klare for tre dager med dykking. Siden dykkerbåt var helt uaktuelt for lommeboka vår, dro vi på dagsturer fra Santa Cruz, hovedøen på Galapagos. En helt ok by med masse restauranter og souvenirsjapper langs den ene lange gata som finnes der.

Det første dykket dro vi til en øy en times båttur unna hvor vi skulle ta et rolig dykk med lite strøm. Det viste seg å bli to dykk med utrolig mye strøm hvor vi måtte klamre oss fast i steinene for ikke å bli ført til naboøya mens haiene suste forbi i hopetall. Fett!

Etter dette ble dykkene bare bedre og bedre. Vi så skilpadder, hammerhai, whitetipped reefsharks (som er helt ufarlige mamma), sjøløver som lekte med boblene våre og lærte ungene sine å jakte rett foran nesene våre. Vi så rokker i alle former og størrelser, åler, murener, åler som ser ut som slanger, barracudaer, tunfisk og alt annet som man kan se i et akvarium. Dette så vi på hvert dykk helt til den fantastiske siste dagen hvor vi hadde decodykk før vi visste ordet av det.

Siste dagen dro vi ut til Gordon Rocks. På veien ut så vi en rokke som kastet seg opp i lufta og slo salto. Vi så en stim på nærmere 100 flyvefisk som fløy flere meter i flokk, dette tok vi som et bra tegn på hvordan det kommende dykket kom til å bli. Det startet med at vi fikk øye på en hammerhai som svømte vekk fra oss. Vi fulgte etter den og møtte kompisene dens, en gjeng på minst ti på opptil fem meter. Adrenalinkick! Vi hang over steinene og prøvde å komme oss litt da vi fikk øye på en stim med eaglerays bare for å bli etterfulgt av en gigantisk mantaray. Den største divemasteren vår hadde sett! Syyykt. Tiden gikk så fort på tredve meter at vi rett og slett glemte tiden helt og ble vekket av at dykkecomputeren peip som en gal, og ville på land.




Neste dykk måtte vi holde oss på grunt vann og brukte tiden til å leke med sjøskilpadder og sjøløver mens vi ble kastet rundt omkring av strømmen. En fin avslutning på galapagosturen. Neste gang blir det dykkebåt til Wolf og Darwin for å finne hvalhaien, det eneste vi ikke så.

Galapaos Cruise med Rumba yacht

Galapagos var helt utrolig! Det første som møtte oss var sjøløver som okkuperte benkene ved havna, iguaner som solte seg på brosteinene i gata og pelikaner som står foran deg i køen til minibanken, og de driter i at du har dårlig tid.

Båten vi fikk plass på skulle gå mellom 6 øyer hvor vi skulle få se alle slags dyr som finnes på Galapagos, og kanskje noen til. Dette betydde at vi måtte kjøre lange strekninger om natta, og det var først da vi merket at båten vår var av det billige slaget. Vi fikk tildeltrom helt fremme i båten, rett under takluka til soldekket. Praktisk om dagen, men om natta slo bølgene inn i båten og ned gjennom luka vår. Det var også såpass mye bølger at vi på et punkt måtte holde oss fast i sengekanten for ikke å falle ut av sengene. Båten fikk også motorstopp opptil flere ganger, den siste gangen den mest fatale. Vi var på vei full fart mot en havn full av båter da motoren ikke ville mer. For ikke å kræsje i luksusyatchene måtte det fem gummibåter til for å dytte, skyve og dra oss unna farer og godt i havn.

Det vi så på de forskjellige øyene var helt fantastisk, dyrene var ikke redde i det hele tatt og vi så alt vi ville se. Annet enn det lar vi bildene snakke for seg selv, ord er overflødige...






Det var en helt super tur, og anbefales på det sterkeste!