Ciudad Perdida

Etter å ha sett opptil flere timer med indiana jones ble vi inspirert og fant ut at vi skulle prøve å komme oss til Ciudad Perdida, (lost city på engelsk), en indianerby som ligger 3 dagers marsj inn i tjukk jungel med trykkende hete og skumle slanger (vi så 2). Vi raste tilbake til Santa Marta og før vi visste ordet av det hadde vi booket en tur som skulle dra allerede neste morgen.

Etter 2 timers biltur begynte vi på traskingen, som i begynnelsen var helt grei. Etter ca en halvtimes gange ble det imidlertid klart for oss at Indiana Jones neppe er glad i å se på film og spise pottis. Den første oppoverbakken virket endeløs. 35 grader og 2 og en halv times bratt stigning med en guide som hadde dårlig tid, fikk oss til å lure på om det egentlig er lurere å se sånne ekspedisjoner på discovery channel. Etter 4 timer kom vi frem til første sovested, en liten gård oppe i fjellheimen. Vi sovnet utslitte klokken 7 og kunne fortsatt sovet i mange timer da vi ble vekket neste morgen.

Før frokost ble vi spurt om ville være med på en ”special tour” til ”la factoria”. Vi tenkte at en mulighet til å overvære produksjonen av landets viktigste eksportvare kunne vi ikke la gå fra oss og ble med sønnen i huset inn i jungelen for å se hvordan kokain produseres. Om noen av dere har sett colombianske kokain fabrikker på film så er det så langt fra virkeligheten som du kommer. ”La factoria” viste seg å være et midlertidig skur i jungelen, noe tydeligvis de fleste bøndene i området hadde. I dette skuret brukte han en knapp times tid på å vise oss produksjonen fra coca blader til pasta, råstoffet til kokain. Utrolig interresant.

Resten av dagen gikk med på å traske litt, bade, traske litt til og bade igjen. Marthine og jeg begynte å kose oss skikkelig ettersom det ikke var så slitsomt lenger og kunne endelig nyte den utrolig flotte naturen rundt oss.

Neste dag var ”the big day”, dagen da vi skulle komme frem til ciudad perdida. Etter 5 timers gange og å ha krysset ei elv med vann opp til livet 8 ganger var vi fremme ved de beryktede trappene. Den siste timen før en kommer til byen må en nemlig klatre den lengste trappen vi noen gang har sett. 1200 høydemeter med trapp! Det viste seg også at indianerne som lagde trappen hadde fryktelig små bein. Vi måtte noen steder gå sidelengs. Synet som møtte oss da vi kom opp var verd all klatringa, slitinga og alle gnagsår. 2 kvadratkilometer med godt bevarte indianerbyruiner som vi hadde nesten helt for oss selv. Utrolig!

Dag 4 var dagen for R&R, slækking på godt norsk. Vi brukte dagen på å traske rundt byen og kikke på ruinene. Etter en stund fant vi ut at vi skulle bade og dro til en serie med fosser i utkanten av byen. En annen gjeng hadde også funnet ut at dette var en god idè. En avdeling med colombianske elitesoldater slappet nemlig av her. Vi hang med dem en stund og lekte med geværene deres. Vi syntes det var stas å bli tatt bilde av med gevær og de syntes det var stas å bli tatt bilde av sammen med Marthine. Vi fikk også byttet combat t-shirt mot gammel godt brukt badebukse.

Marsjen tilbake gikk på 2 dager og vi merket at trappene må ha gjort godt, for turen tilbake gikk veldig lett. Muligens var det også tanken på en kald pils som fungerte som en gulrot og fikk oss til å klare turen hjem så lett. Vi gledet oss i alle fall til noen dager med avslapping i Santa Marta før ferden skulle gå videre. Der ble det noen dager med pils, fotball-em og god mat. Den ene dagen ble vi med noen svensker vi ble kjent med og feiret midtsommerfest, resten av tiden bare hang vi på kafeer med gutta fra lost city turen. Ellers gjorde vi ingenting, noe som var veldig veldig deilig. Da vi ble lei av å ikke gjøre noe, vendte vi nesa sørover mot San Gil.