Parque national Tayrona

I Taganga ble vi kapret av to staute sjømenn med en liten balje som tok oss over til nasjonalparken. Det var mye sjø, så vi kjørte tett inntil land hele veien og hadde en kjempe fin utsikt hele veien. Sjømennene slapp oss av på en nyyyydelig strand. Plassen het Cabo san Juan og besto av strender på hver side av en stor knaus med en hytte på. Vi bosatte oss på hytta, og holdt på å blåse bort. Deilig! Ellers var det en restaurant, en kiosk med øl og vann, hengekøyer og telt. Vi måtte vade over en liten elv fra knausen vår for å komme over til restauranten og doen, noe som de første to dagene bare var deilig...



Etter å ha lagt oss til rette på cabo, tok vi som ekte turister med oss vann og kamera og utforsket parken. Vi fulgte en sti inn i jungelen som gikk til neste strand, la piscina, men helt svart sand og palmetrær som skygge langs hele stranda. Helt nyyyydelig den også, og på veien fant vi hundrevis av knall blå krabber med en stor og en liten klo som gjemte seg i små groper i bakken over det hele. Stilig. Etter enda en tur inn i villmarka kom vi til en ny strand, arrecifes, som var mye mer utbygd, med hele tre restauranter og en del hytter. Vi likte oss best på cabo, vi, fint å bade, fint å snorkle, og god mat, så der ble vi.



Dag tre ble Marthine syk. Matforgiftning er ikke gøy på en plass med en elv å krysse mellom senga og do, begrenset med dopapir og dårlig med tid. Jeg rakk bare frem til doen en gang av utallige, og har markert meg over absolutt hele øya. Etter å ha bæsjet ansikt til ansikt med en gigantisk iguana blir ingen ting det samme igjen. Og i skrivende stund, tre uker senere, blir jeg fremdeles uvel når jeg ser stekt fisk.



Vel tilbake i Taganga slækket vi der til jeg var bra nok til å sitte på en buss, og vendte så nesa mot sus og dus og Cartagena.