Quito og fjellsykling

I Quito begynte vi straks å lete etter en billig tur til galapagos. Vi hadde valget mellom en luksusbåt med dobbelt seng og soldekk og en rusten gammel holk med bunkbeds og sliten guide. Vi valgte selvsagt det siste, og det var bare syv dager å vente. Heldigvis er Quito en bra by å vente i, selv om den er sinnsykt kald og ligger såpass høyt at selv trappene opp til rommet vårt var et slit. Hehe.. Allikevel valgte vi å prøve mountainkbiking i byen, og meldte oss på to turer, en til Cotopaxi, som vi liker å tro at er Equadors øyeste vulkan, og en til Papallacta, noen varme kilder nord for Quito. Begge deler var helt strålende og skikkelig gøy!

På den første turen startet vi i snø, vind og masse tåke så langt opp på Cotopaxi som det var mulig å komme med bil. Det var skikkelig kaldt, og en måtte sykle rundt snøfonnene på veien ned. Ruta var veldig bratt den første delen, men slaket ut etter hvert, og oppover er som kjent ikke like gøy som nedover på sykkel, så det ble mest rolig sykling mens vi så på naturen og tok bilder. Det var såpass tåkete at vi aldri så toppen av vulkanen, og vi sykla først i snø, deretter regn og til slutt litt sol, men det var fint allikevel. Vi hadde regnet med sol og temperaturer på over 20 grader konstant ved ekvator. Vi tenkte ikke på at det er kaldt på oer 5000meter uansett, og fikk streng beskjed om å ta på alt av ull vi eide før vi dro.
Dag to var det strålende vær, og vi kunne se toppen av Cotopaxi selv om vi nå var i andre enden av nasjonalparken. Ruta skulle egentlig gå langs grusvei og asfalt hele veien, men siden vi var så flinke og raske, så fikk vi lov til å ta ekspertløypa! Den bestod av ødelagt gammel vei, full av gjørme etter gårsdagens regn, og flere plasser hvor vi måtte bære syklene mens vi klynget oss fast i fjellveggen til røtter og planter for ikke å gli ned i elva flere hundre meter under oss. Hehe, men spennende var det iallefall. Denne dagen var stort sett bare nedoverbakke, og bratt nok til at vi kunne kjøre skikkelig fort. Juan som satt i bilen tok farta vår, og vi var oppe i 85 km/h på det beste. Det var rett etter dette at sykkelen til Marthine punkterte, og det bare var såvidt hun fikk stoppa uten å kjøre av veien. Det var noe feil med bremsene på sykkelen, så hun fikk ny, og imens trodde Kristian at det hadde skjedd noe veldig galt (vi var på dette tidspunktet ute på panamerika med en del biler), og begynte å sykle oppover igjen for å finne henne. Men siden Marthine er en så fantastisk flink syklist som hun er, så gikk det selvfølgelig helt bra.

Fra panamerika kjørte vi til de varme kildene, spiste lunsj og bada. Plassen bestod av over ti kulper i forskjellige størrelser og temperaturer. Den varmeste altfor varm til å duppe seg i, og den kaldeste var elva med vann fra en isbre. Etter dette ble vi igjen kjørt oppover og til en gammel togstasjon av noe slag. Herfra var togskinnene dekket med jord og det var laget tursti helt fra fjellet og til Quito. Dette var den fineste delen av syklinga. Vi kjørte over smale togskinner over bruer inn i tunneller og det var ikke en bil i sikte. Naturen her var helt nydelig og gikk fra høyfjell og kaldt, til varmt sommervær, og til slutt måtte vi sykle i oppbretta bukser og topp. Alt i alt en skikkelig bra tur.
Imellom syklinga satt vi bare og tvinnet tomler og ventet på at søndagen og Galapagos endelig skulle komme.